Karbonbinding

Potensialet for binding av CO₂ gjennom biomasseproduksjon er stort. Det krever en helhetlig forvaltning for å sikre at bioenergivekster og nyplaning av skog ikke får negative konsekvenser for matsikkerhet og naturmangfold (IPCC, 2019). Klimapanelets scenarioer viser at det er mulig å øke opptak av CO₂ i skogbruk uten at det går på bekostning av biologisk mangfold eller andre bærekraftsmål. Dette krever nye samarbeidsformer på tvers av fagmiljøer og forvaltning.

Myrene er viktige for karbonbinding og flomdemping. Dette må arealplanleggingen ta hensyn til dette. Både vegutbygging, byutvikling og hytteutbygging har bidratt til nedbygging av viktige myr- og våtmarksområder, og store myrområder har også blitt omdisponert til landbruk. 

Mer ekstremvær kan blant annet gi økt risiko for skogbrann og tap av biomasse, og varmere vintre øker risikoen for råte og angrep fra skadedyr på skogen. Kortere perioder med tæle vil kunne ha stor betydning for verdien av en skog eller skogseiendom. Et varmere klima gjør også at skogen vokser raskere og trekker høyere mot fjells. Økt behov for bioråstoff til energi vil kunne gi økt konkurranse om de samme treressursene mellom byggebransje, papirbransje og industrien (biokull i industrielle prosesser).

Trøndelag har naturgitte forutsetninger for å øke karbonbinding i jord, skog og hav. Her må det gode samspillet mellom næringsaktørene og FoU-miljøene videreutvikles.

Tap av biologisk mangfold er en like stor global miljøutfordring som klimaendringene. Nasjonale myndigheter jobber med å utvikle et verktøy for arealregnskap som ivaretar både klima og naturmangfold. Klimapanelets scenarier viser at det er mulig å tilrettelegge for karbonbinding i jord, hav og skog uten at det går på bekostning av naturmangfold eller andre bærekraftsmål. Et helhetsperspektiv må ivareta både miljømessige og sosiale faktorer ved endringer i forvaltning og drift av landbruksområdene.

Bedre jordhelse vil øke jordas evne til karbonbinding. Nye jordbearbeidingsmetoder, utvikling av plantearter og fangvekster vil kunne være gode klimatiltak. I Norge brukes store deler av utmarka til beiting og beitemarkas evne til å lagre karbon vil blant annet bli påvirket av tettheten av dyr. En helhetlig forvaltningspraksis, der antallet beitedyr tilpasses tilgjengelig fôrmengde, viser positive resultater i forhold til økt karboninnhold i jord.

For å utnytte skognæringens opptakspotensial, må aktiviteten knyttet til planting og ungskogpleie på norske skogeiendommer økes. Aktørene må også ha et langsiktig perspektiv på sin forvaltning. Dette vil heve kvaliteten på tømmeret og redusere hogstkostnadene på sikt.

Trøndelag er den store myrregionen i Norge; 17 % av arealene i Trøndelag er myr. Torv lagrer store mengder karbon og kan holde 25 - 40 ganger sin egen tørrvekt med vann. Dette gjør at myrene har en viktig flomdempende funksjon. I norske våtmarker lever 47 av Europas 50 torvmoser. Disse er et viktig element i komplekse økosystem. 

Biokull er en mulig erstatning for fossilt kull i industrielle prosesser. Her er det nære samarbeidet mellom industri og forskningsmiljø avgjørende, og offentlige aktører kan bidra.

Det finnes både aktører innenfor næringsliv og forskning på tare-produksjon i Trøndelag i dag. Tare har potensial til å bli brukt innen mat og medisiner, som fôr-ressurs, til biokjemikalier, gjødsel, plantevernmidler og bioenergi. 

Karbonbinding er et område hvor regionen kan søke samarbeidspartnere og delta i større FoU-prosjekter og innovasjonsselskap både nasjonalt og europeisk nivå. Kommende Horisont-Europa, EUs rammeplan for forskning og innovasjon som blir gjeldende fra 2021, vil ha finansieringsordninger knyttet til hav og jord.

• Utvikler teknologi og kompetanse til verdikjedene jord, skog og hav for å finne nye løsninger knyttet til karbonbinding.
• Forvalter areal for best mulig biomasseproduksjon og samtidig ivareta naturmangfold.
• Videreutvikler muligheter for kompostbasert jord for å erstatte torv.
• Bevarer karbonrike arealer som myr og skog.
• Restaurerer myr og våtmark for å øke opptak av karbon.
• Øker kunnskapen om foredling og produktutvikling av restprodukter til jordforbedring.
• Styrker samhandling mellom kompetansemiljø på naturmangfold, næringslivet og råvaresterke kommuner.
• Styrker planting- og skogkulturinnsatsen for bærekraftig forvaltning av skog.
• Øker verdiskapingen av restråstoffene fra marin sektor.