Fakta og forklaringer

Klimaomstilling omfatter reduksjon av klimagassutslipp, klimatilpasning og økt karbonbinding i skog, jord og hav. Klimaomstilling til et lavutslippssamfunn vil bidra til en bærekraftig utvikling av lokalsamfunn basert på lokale kvaliteter og fortrinn.

Det er nødvendig å erstatte fossile energikilder med fornybare for å begrense global oppvarming. På mange områder er teknologien kjent, og det handler om å ta i bruk fossilfrie løsninger på en større skala i hele Trøndelag.

Tap av biologisk mangfold og jordsmonn er en global utfordring på lik linje med klimaendringene. Land- og havbruket har en sentral rolle i å utvikle nye måter for å bevare og styrke naturmangfoldet i Trøndelag. Dette kan styrke jordbrukets robusthet, og øke bokvalitet ved at nærmiljøet preges av gode rekreasjons-, og friluftsområder. Bygg- og anleggsnæringen, landbruk og havbruk, handelsnæringen og avfallsbransjen er særlig viktig når det gjelder materialer og råstoff som må brukes i et kretsløp fremfor å bli til avfall/forurensning, såkalt sirkulærøkonomi.

Klimaomstilling er av FNs klimapanel definert som en endringsprosess knyttet til institusjoner, infrastruktur, regelverk, finansielle regimer, samt holdninger og praksiser, livsstil, politikk og maktforhold. Målene for denne endringsprosessen er oppsummert i Figur 2.

I Trøndelag velger vi å se på mulighetsbildet knyttet til klimaomstilling. Behovet for nye løsninger innen transport, energi, matproduksjon og infrastruktur representerer utviklingsmuligheter for offentlig forvaltning og næringslivet. I Trøndelag er vi posisjonert til å gripe disse utviklingsmulighetene blant annet gjennom synergier mellom regionale utdanningsinstitusjoner, forsknings- og utviklingsinstitusjoner og næringsliv.

Det er mulig å se for seg god livskvalitet med redusert materielt forbruk i et lavutslippssamfunn. Trøndelag kan være et levende laboratorium for utvikling av løsninger som reduserer vårt klimafotavtrykk  og belastning på økosystemene. Å bygge et samfunn som er robust i møtet med uforutsette hendelser er en sentral utviklingsoppgave for offentlige aktører.

Bruk av de fossile energikildene kull, olje og gass gir utslipp av drivhusgasser. I Norge er industrien, transportsektorene  og byggesektoren de viktigste forbrukerne av fossile energikilder. Det er en klar sammenheng mellom økt konsentrasjon av drivhusgasser i atmosfæren og økt global temperatur. Klimastatus 2020 fra Meteorologisk Institutt viste at den globale temperaturstigningen er over 1 ºC, men den er ujevnt fordelt. På den nordlige halvkule er økningen større. I Oslo er den på 2 ºC, mens på Svalbard har gjennomsnittstemperaturen steget med over 5 ºC (i forhold til 1961). Rundt halvparten av klimagassutslippene lagres i atmosfæren og bidrar til global oppvarming, en fjerdedel av utslippene blir tatt opp av planter på landjorda, mens den siste fjerdedelen tas opp i havet (se karbonkretsløp).

Norsk økonomi er i stor grad basert på inntekter fra eksport av olje og gass. Petroleumsnæringen i Norge har bidratt til landets velstandsøkning, kompetanseintensiv industri og en stor nasjonalformue. Figuren viser at utslippene fra norsk olje og gass som brukes andre steder i verden er betydelig større enn de nasjonale utslippene. Figuren viser også at på tross av politiske målsettinger om utslippsreduksjon, er Norges utslipp mer eller mindre konstante siden 1990.

Norges vedtatte planer for olje- og gass-næringen bryter med forpliktelsene gitt i Paris-avtalen. Dette er ikke spesielt for Norge, men symptomatisk for alle landene som deltar i de internasjonale klimaforhandlingene. FNs miljøprogram (UNEP) og en rekke andre internasjonale forskningsinstitusjoner har formulert dette som det globale produksjonsgapet. Figuren nedest på siden viser gapet mellom vedtatte planer for produksjon av fossile energikilder og hvilken produksjon som ville være samstemt med forpliktelsene i Parisavtalen. Den manglende samstemtheten mellom energimyndigheter og miljømyndigheter er betegnende for de sterke interessemotsetningene i de fleste land.

Endringstakten i internasjonal og nasjonal energipolitikk, skattesystemer, avgifter og subsidier for å erstatte fossile energikilder med fornybare,må økes betraktelig dersom målene om å begrense global oppvarming skal nås.

European Green Deal (EUs grønne giv) er EUs vekststrategi med mål om et klimanøytralt EU innen 2050. Hovedsatsingene er blant annet industriell omstilling med utvikling av ny teknologi og produkter, sirkulær økonomi, bevaring av biologisk mangfold, samt opprettelse av fond for rettferdig omstilling og en satsing på FoU. EUs grønne giv er en helhetlig tilnærming som går på tvers av politikkområder. FNs bærekraftsmål og Parisavtalen utgjør kjernen i all fremtidig politikkutforming i EU.

Behovet for nye løsninger innen transport, energi, matproduksjon og infrastruktur representerer utviklingsmuligheter for offentlig forvaltning og næringslivet. Strategiene og virkemidlene som følger av den grønne vekststrategien byr på et mangfold av muligheter for Trøndelag. Med sterke FoU-miljøer, bioøkonomiressurser, og fokus på innovasjon, har Trøndelag et stort potensial for samarbeid og å kunne hevde seg på en europeisk arena. Regionen kan blant annet dra nytte av den brede vektleggingen av partnerskap med regioner, kommuner og næringsliv.

Klimarisiko er et begrep som beskriver konsekvensene av global oppvarming i henhold til fire risiko-kategorier: fysisk risiko, overgangsrisiko, ansvarsrisiko og søksmålsrisiko. Alle disse kategoriene er relevante for offentlige etater og næringsliv i Trøndelag.

Norsk økonomi er utsatt for fysisk risiko knyttet til klimaendringer. Fysisk risiko betegner kostnader forbundet med fysiske konsekvenser av klimaendringer som økt flom, skred, tørke, havnivåstigning osv. Trøndelags primærnæringer er utsatt for fysisk klimarisiko. Likeledes er det sentralt i utvikling av byer og tettsteder. Kostnadene forbundet med uforutsett vedlikehold på vegnettet som følge av et villere og våtere klima må antas å være stigende i årene som kommer. 

Risiko for tapte verdier som følge av raske teknologiske gjennombrudd eller endrede rammevilkår beskrives som overgangsrisiko. I hvilken grad er kommunen og næringsliv i stand til å delta, og bidra i omstillingen fra fossilt til fornybart? Mange prosesser i industrien er basert på fossilt kull som innsatsfaktor med store CO₂-utslipp som konsekvens. Reduksjon i disse klimagassutslippene krever nye produksjonsprosesser, bruk av biokarbon, fundamentalt ny teknologi eller karbonfangst og -lagring. For norsk økonomi kan en synkende etterspørsel etter fossile energikilder som følge av politiske eller teknologiske skifte bli en betydelig overgangsrisiko.

Ansvarsrisiko handler om erstatningskrav eller mangel på beslutninger som på en eller annen måte kan knyttes til klimapolitikk eller klimaendringer. Norske kommuner som har ansvaret for blant annet klimatilpasning, et velfungerende avløps- og vegnett, arealbruksplaner og håndtering av overvann løper en ansvarsrisiko om de ikke inkluderer oppdatert kunnskap om klimaendringer til grunn i beslutningsgrunnlag og planer.

Søksmålsrisiko beskriver bruken av rettsvesenet for å stanse aktivitet som forårsaker utslipp eller å få erstattet kostnader og tap som følge av klimaendringer. Det har vært en økning i antallet klimarelaterte søksmål, men det er vanskelig å kvantifisere størrelsen på søksmålsrisiko for Norge (NOU 2018:17 Klimarisiko og norsk økonomi).

De direkte utslippene i Trøndelag er i hovedsak knyttet til industri, transport, jordbruk og avfallshåndtering.

De industrielle utslippene kommer i stor grad fra smelteverk. Annen industri er punktutslippene knyttet til kalkverkene i Verdal og Inderøy. Utslipp fra petroleumsaktivitet på kontinentalsokkelen er ikke inkludert i Miljødirektoratets utslippsstatistikk for kommuner/fylkeskommuner.

For klimagassutslipp fra prosessindustrien er energieffektivisering, erstatning av fossilt kull med biokull og karbonfangst fra prosessen løsninger som på sikt kan gi bransjen betydelige utslippskutt. I samarbeid med det offentlige virkemiddelapparatet som Forskningsrådet, Innovasjon Norge og ENOVA er det et stort potensial for å redusere energibruk og klimagassutslipp. Prosessindustriens eget mål er nullutslipp innen 2050.

Utslippene fra industri, olje og gass er kvotepliktig i henhold til EUs karbonkvotemarked. Dersom EU og Norge skal nå målene i Parisavtalen, må kvoteprisen stige betraktelig i årene som kommer. Dette vil gjøre avkarbonisering lønnsomt, noe det ikke er i dag. Det internasjonale energibyrået peker på energieffektivisering, energieffektivisering og erstatte fossile energikilder med fornybare og utslippsfrie energibærere, som grønt hydrogen eller ammoniakk, som nødvendig. En økt kvotepris for utslipp av klimagasser vil også kunne gjøre løsninger for karbonfangst og lagring (Carbon Capture and Storage, CCS) lønnsomme på sikt. Det er flere nasjonale piloter for karbonfangst og lagring under utarbeidelse, både innenfor avfallsforbrenning, sementindustrien og petroleumsnæringen.

Trøndelags klimafotavtrykk er langt større enn de direkte utslippene. Utslipp fra produksjon av varer og materialer innebærer miljøbelastning der de produseres, gjerne utenfor Norges grenser. Klimafotavtrykk beskriver ikke punktutslipp, men tar utgangspunkt i forbruket og de utslippene som genereres i varens/tjenestens livsløp. Forbruket av klær eller elektronikk gir et klimagassutslipp i produksjon til distribusjon som ofte er utenfor kommunegrensene. Klimafotavtrykket til norske gjennomsnittshusholdninger, virksomheter eller enkeltpersoner er mange ganger så stort som de direkte klimagassutslippene som inngår i Miljødirektoratets tall.

Hvis vi fordeler de direkte utslippene i Trøndelag, så har en gjennomsnittstrønder et utslipp på 6 tonn CO₂ ekvivalenter. Ved å ta med importerte varer og tjenester, altså forbruksvarer som har forårsaket klimagassutslipp et annet sted, har gjennomsnittstrønderen et klimafotavtrykk på 12 tonn CO₂ ekvivalenter. Inntekt er den faktoren som påvirker klimafotavtrykket i høyest grad; høyere inntekt gir høyere forbruk. For husholdninger i spredtbygde strøk går en høyere andel av forbruket til energi. Årsaken er mer eiendom per person og mer drivstoff brukt per bil pga. større avstander og dårligere kollektivtilbud. Husholdninger i byer har imidlertid et høyere generelt forbruk av varer og tjenester i andre kategorier, inkludert flere flyreiser.

Behovet for en systematisk innsats blant myndigheter og næringsliv for å redusere klimafotavtrykk i egne verdikjeder krever spisskompetanse og oversikt i et svært komplekst saksområde. For å redusere trøndernes klimafotavtrykk må det utvikles gode alternativer knyttet til forbruksvaner for kosthold, reisevaner, varer og tjenestekjøp. Det offentlige, har en viktig rolle i å tilrettelegge for at det blir mulig å gjenbruke, ombruke, sambruke, låne, reparere og dele på tvers av sektorer og mellom innbyggerne.

Klimaprofilen oppsummerer sannsynligheten for endrede værforhold som følge av global oppvarming i Trøndelag, jf. Fig 7. Arbeidet med klimatilpasning må både ta høyde for beredskap knyttet til akutte hendelser, som flom og skogbranner, og mer langsomme endringer, som surere hav, havnivåstigning, endring av vekstsesong og antall vinterdager. Alle endringene har konsekvenser både for kommuner og næringsliv. Ekstreme værsituasjoner opptrer hyppigere enn før og er svært kostbare. Det er mye billigere å tilpasse seg og være i forkant enn å reparere skadene.

Målsettingen for Fylkesmannens nettverksprosjekt for klimatilpasning er «Klimarobust Trøndelag innen 2030». For å nå dette målet skal kommunene innen 2022 ha

1. kartlagt egne sårbare områder, eller områder utsatt for klimaendringer

2. en plan for klimatilpasning (enten som egen plan eller del av Energi- og klimaplanen)

3. igangsatt tiltak for å møte klimaendringene

4. tverrenhetlig organisering av arbeidet med klimatilpasning

Det er et stort potensial for å videreutvikle naturbaserte løsninger for klimatilpasning. Åpning av bekkeløp og tilbakeføring av vannveger kan være rimeligere enn tekniske løsninger. I tillegg styrker og bevarer slike løsninger naturmangfoldet. Naturbaserte løsninger kan også legge grunnlag for rekreasjonsmuligheter og næringsutvikling i disse områdene.  

Klimaendringene i andre land vil ha betydning for Norge. Dette fordi vi vil oppleve en dramatisk økning i behovet for å gi akutt bistand, krisehjelp og støtte til klimatilpasning i utviklingsland, og et økt antall flyktninger vil kunne føre til et større innvandringspress.

Kommunene i Trøndelag kan ta en viktig rolle i klimaomstillingen. Som samfunnsutvikler kan kommunen sette i gang prosesser for omstilling både av lokalt næringsliv og tiltak overfor innbyggerne. Å mobilisere til dialog med lokale aktører for å gjennomføre lokale utviklingstiltak, er en del av denne rollen.

En forutsetning for en positiv utvikling er forankring og eierskap til klimaomstilling i både politiske og administrative ledelse i kommunene. Forskning viser at klimaarbeidet i kommunene fortsatt er ildsjelsdrevet, og i enkelte kommuner er det fortsatt behov for mer systematisk arbeid med klimaomstilling innenfor områder som vann og avløp, eiendom, veg, planlegging, utdanning, helse og omsorg og innkjøp.  

Plan- og bygningsloven (PBL) er et av de viktigste langsiktige virkemidlene i norsk klimapolitikk. Den pålegger kommunene å ta klimahensyn, både utslippsreduksjon og klimatilpasning, i sin planlegging. Kommunene er planmyndighet og skal tilrettelegge for en arealbruk som reduserer utslipp gjennom å redusere transportbehov. Gjennom PBL kan kommunen hindre nedbygging av skog, myr og dyrka mark. Disse arealene kan binde CO₂, dersom de forvaltes på en bærekraftig måte. Risiko og sårbarhetsanalyser knyttet til effekter av global oppvarming som havnivåstigning, økt ras, skred og flomfare skal også inngå i kommunenes planlegging.

Markedsbaserte virkemidler er avgifter, ulike former for subsidier og konkurransebaserte offentlige anskaffelser. I anbudsprosesser kan kommunene sette miljøkrav knyttet til miljøledelse, til klimagassreduksjon og bruk av fossilfri teknologi og sirkulære løsninger. Gjennom innovative anskaffelser kan det offentlige gå foran og etterspørre produkter og tjenester som markedet ikke tilbyr i dag (for eksempel framtidas hurtigbåt eller digital plattform for ombruk av byggematerialer). På den måten vil kommunene kunne være pådriver for en klimavennlig  teknologiutvikling.

Offentlige anskaffelser er et innovasjonsinstrument som kan fremme klimaomstilling gjennom å pilotere nye løsninger. Deretter må virkemiddelapparatet også legge til rette for oppskalering.

Kommuner kan innføre parkeringsavgifter for å begrense lokal bilbruk eller innføre renovasjonsavgifter for å utvikle en offensiv kretsløpsbasert avfallshåndtering. Tilskudd til elsykler, samarbeidsprosjekter med lokalt næringsliv for grønn næringsutvikling og tilskudd rettet mot miljøtiltak i landbruket er eksempel på markedsmekanismer kommunene kan ta i bruk.

Tilrettelegge for nettverk er en rolle kommunene kan ta for å legge til rette for møteplasser, der kommunens innbyggere og næringsliv kan møtes og bidra til å utforme lokale klimatiltak og eventuelt nye samarbeidsarenaer. I slike nettverk er det naturlig å involvere aktører som Forskningsrådet, Innovasjon Norge, SIVA og ENOVA, og informere om aktuelle virkemidler som kommunene kan benytte seg av. ENOVA har støtteordninger knyttet både til piloter for ny teknologi og energieffektiviseringstiltak.

Regionalt forskningsfond i Trøndelag lyser ut midler til mindre FoU-prosjekter som små og mellomstore bedrifter og kommuner/kommunale virksomheter kan søke på.   Det legges vekt på at prosjektene skal ha et definert forskningsinnhold med innkjøp av forskning fra en godkjent FoU-institusjon. Forskningsprosjekt med tema klimaomstilling og beredskap er aktuelle for støtte fra det regionale forskningsfondet.

Et klimabudsjett i en kommune eller fylkeskommune er et styringsverktøy for å kutte klimagassutslipp. Klimabudsjettet viser hvordan utslippsmål skal nås, hvilke tiltak som blir satt i gang og hvem som er ansvarlig for å gjennomføre tiltakene.

Klimabudsjettet tar utgangspunkt i offisiell utslippsstatistikk (fra SSB og Miljødirektoratet). Store utslippskilder som for eksempel gjennomgangstrafikk fra veg/sjø/luftfart eller fra industri, er krevende for en kommune å ta tak i. Slik er klimabudsjettet et godt utgangspunkt for en diskusjon av kommunens innsats og virkemiddelbruk; om det er i arealplanlegging, gjennom næringsutvikling, bruk av innkjøpsmakt eller tilrettelegging av infrastruktur.

Et klimabudsjett skal følge den ordinære planleggingsprosessen sammen med kommunebudsjettet. Klimabudsjettet inneholder tiltak som skal bidra til at utslippene ikke overstiger målet for det kommende året.

Klimabudsjettet bygger på beste tilgjengelige kunnskapsgrunnlag. Det er viktig å kunne måle effekter av systematisk klimaarbeid, både for å opprettholde motivasjon og engasjement, men også for å prioritere bruk av offentlige midler. Samtidig vil resultatene av et systematisk klimaarbeid kunne komme først etter flere år.

Klimabudsjettet kan suppleres med et klimaregnskap for egen virksomhet. Klimaregnskapet gjør rede for klimagassutslipp fra innkjøp av varer og tjenester, investeringer og drift av infrastruktur som er i kommunens virksomhet. Gjennom krav i anskaffelser kan leverandør forpliktes til å levere klimaregnskap. Klimaregnskapet kan også brukes til å evaluere ulike alternativer med hensyn til klimabelastning.  

Den lineære økonomien – som kjennetegnes av bruk og kast – har dominert verdensøkonomien det siste århundret . Det globale forbruket av ikke-fornybare ressurser, fossile energikilder, metaller og mineraler er antatt å fordobles i løpet av de neste årene. Sirkulær økonomi dreier seg om hele verdikjeden; fra design som sikrer produktets levetid og reparasjonsmulighet, til å tilby reparasjon, oppgradering, gjenbruk og tjenester framfor produkter.  Gjennom deling, ombruk og sambruk skal ressursene inngå i et kretsløp fremfor å gå tapt og føre til forurensning. En sirkulær økonomi bidrar både til å redusere energi- og ressursbruk, og å opprettholde verdiskapning. Det trengs løsninger for høyverdig materialgjenvinning, slik at ressurser ivaretas lenge før de går til energigjenvinning. En kretsløpstanke gir store besparelser av klimagassutslipp ved at produkter kan gjenbrukes.

EUs handlingsplan for sirkulær økonomi ble lansert i mai 2020. Denne peker på tiltak for å redusere ressursforbruk og forurensning fra verdikjedene knyttet til elektronikk og IKT, batterier og kjøretøy, emballasje, plast, tekstiler, bygg og anlegg og mat, vann og næringsstoffer. 

Digitalisering vil endre både måten vi produserer og forbruker varer og tjenester på, og får dermed også betydning for klimaomstilling. Digitalisering muliggjør smarte hjem og smarte steder; det vil blant annet bli mulig å styre trafikkflyt for mindre kø og redusert energietterspørsel. En god digital infrastruktur kan redusere transportbehov og energiforbruk knyttet til reising.

Biokull: Forkullede rester av biomasse omdannet til uorganisk karbon gjennom en pyrolyseprosess. På denne måten dannes stabilt biokull som ved lagring i jord kan bidra til å binde karbon og redusere utslipp av CO₂. Biokull kan også være et tiltak for klimatilpasning i landbruket, da det bidrar til økt vannhusholdningsevne, og øker jordas evne til å holde på næringsstoffer.

Biologisk mangfold: Mangfoldet/diversiteten av liv som finnes på jorda. Begrepet omfatter både de levende organismer (artene), naturtypene (økosystemene) disse artene lever i, og det genetiske mangfoldet innen de enkelte artsgrupper. Altså: Biologisk mangfold den levende naturen omkring oss, som planter og dyr og deres leveområder.

Bærekraftig utvikling: Bærekraftig utvikling er en utvikling som tilfredsstiller dagens behov uten å ødelegge fremtidige generasjoners muligheter til å tilfredsstille sine behov.

Direkte utslipp: Utslipp som skjer som en direkte følge av en handling og fysisk på stedet. De direkte utslippene kommer fra alle former for forbrenning og forråtnelsesprosesser. For indirekte utslipp, se klimafotavtrykk.

Fangvekst: En plante som dyrkes sammen med ettårige vekster for å hindre overflateavrenning, erosjon og nitratutvasking. Fangveksten gjør at jorden er dekket av vegetasjon en lengre periode av året, fordi den fortsetter å vokse etter at hovedkulturen er høstet inn. Fangveksten tar opp næring og binder jorden, og hindrer på den måten avrenning og utvasking av næringsstoffer i jorden.

FNs bærekraftsmål: Verdens felles arbeidsplan for å utrydde fattigdom, bekjempe ulikhet og stoppe klimaendringene innen 2030. Det er 17 hovedmål og en 169 delmål.

Gjenbruk: Ting som er blitt overflødige eller unødvendige brukes på nytt i stedet for å kastes. Ombruk betyr at ting plukkes fra hverandre til råvarer og settes sammen igjen til et nytt produkt.

Sambruk: Bygninger kan fylle flere funksjoner (skole og festsal og klubbhus).

Institusjonalisere: Brukt om å få noe inn i faste, regelstyrte former eller gjøre det til en institusjon, altså etablere det som en grunnleggende og normgivende tjeneste, innretting eller faktor i samfunnet eller organisasjonen. Dette betyr for eksempel hvordan ansvar og roller er fordelt (organisering), budsjettprosesser er organisert, hvilke finansieringsordninger som finnes, og hvilke kompetanseutviklingsprogram som finnes og hvordan disse er organisert. Uten systematisk institusjonalisering kan endringsprosesser lett begrenses til engasjement og debatt, uten at dette resulterer i konkrete resultat

Karbonfangst og lagring (engelsk: Carbon Capture and Storage, CCS): Fangst av CO₂ fra en prosess

Klimabudsjett: Et klimabudsjett viser hvor mye klimagassutslippene må ned for å nå kommunens klimamål. Budsjettet viser også hvor effektive ulike tiltak er – slik at det satses på riktige tiltak. Et klimabudsjett gir oversikt, og gjør det tydelig hvem som har ansvar for de ulike tiltakene.

Klimafotavtrykk: En beregning av den totale klimapåvirkningen fra en handling eller vare/tjeneste. Hele verdikjeden skal regnes inn, alt knytta til produksjon, transport, lager og avhending.

Klimaloven: Målene for klimapolitikken er nedfelt i Lov om klimamål (Klimaloven), som ble vedtatt av Stortinget i 2017. Det overordnede ansvaret for norsk klimapolitikk ligger hos Klima- og miljødepartementet. Politikken er forankret i Stortinget gjennom to tverrpolitiske klimaforlik (i 2008 og 2012) og i flere stortingsmeldinger, senest i 2018.

Klimakvote: En tillatelse til å slippe ut ett tonn CO₂. Klimakvoter har en markedspris og kan omsettes. Handel med kvoter i Europa skal bidra til å sikre at reduksjonene skjer der det økonomisk sett er mest hensiktsmessig.

Klimanøytral: Å ikke bidra til global oppvarming. Kan oppnås ved å være utslippsfri eller ved å kompensere for utslipp gjennom kjøp av klimakvoter eller investering i utslippsreduserende tiltak eller tiltak som fjerner CO₂ fra atmosfæren.

Klimaomstilling: Tiltak som reduserer klimagassutslipp og tiltak for klimatilpasning. Det finnes tre tiltaksnivå: effektiviseringstiltak, utviklingstiltak og omstillingstiltak. Tiltak som gir en dyptgående innovasjon vil være nødvendig dersom omstilling til et lavutslippssamfunn skal lykkes.

Klimaprofil: Klimaprofilene gir et kortfattet sammendrag av dagens klima, forventede klimaendringer og klimautfordringer.Klimaprofilene har fokus på endringer fra dagens klima (1971-2000) til slutten av århundret (2071–2100) og beskriver forventede klimaendringer med høye klimagassutslipp. Dette tilsvarer at de globale klimagassutslippene fortsetter å øke som i de siste tiårene. Dette valget er gjort fordi Regjeringen i Stortingsmeldingen om Klimatilpasning sier at en for å være «føre var» skal legge til grunn høye klimagassutslipp fra de nasjonale klimaframskrivningene når konsekvensene av klimaendringer vurderes. Klimaprofilene gir et kunnskapsgrunnlag om klimautfordringer for overordnet planlegging. 

Klimaregnskap: Klimaregnskapet inkluderer de totale klimagassutslippene i et livsløpsperspektiv, noe som betyr at både direkte og indirekte utslipp er inkludert i regnskapet. Grunnlaget for beregning av klimagassutslippene er både eksisterende regnskapsinformasjon, fysiske data for energibruk, drivstoff og avfall samt antall flyreiser.

Klimarisiko: beskriver konsekvensene av global oppvarming i henhold til fire risikokategorier: fysisk risiko, overgangsrisiko, ansvarsrisiko, søksmålsrisiko. 

Lineær økonomi: Den tradisjonelle markedsøkonomien har vært karakterisert ved at produksjon av varer følger en rett linje, uten gjenbruk og resirkulering. Jordas økosystem har imidlertid begrenset kapasitet til å absorbere ressurser som vi ikke utnytter i vårt økonomiske system. Et stadig økende forbruk og inngrep i naturen fører til at økosystemene endres, noe som reduserer mulighetene for en fortsatt stabil ramme for menneskenes levemåte. 

Sirkulær økonomi: I en sirkulær økonomi er det et mål at «avfall» skal være et nærmest ukjent begrep, fordi man heller tar i bruk disse ressursene i økonomien. Vegen mot null avfall starter ved kilden til mulig avfall, som er uttak av råvarer. En sirkulær økonomi kan redusere uttak av det som tradisjonelt kalles råvarer eller primære ressurser fra naturen. I den sirkulære økonomien er målet at disse erstattes ved at man bruker rester fra dagens produksjon, reparerer og gjenbruker produkter, og til slutt resirkulerer ressurser til nye produkter, og at restråstoff og avfall dermed får en verdi og blir en ressurs. Når ressurser kommer inn i økonomien for andre gang for å brukes i ny produksjon, kalles de sekundære ressurser.

Parisavtalen: Parisavtalen er en internasjonal avtale om klimapolitikk. Den ble vedtatt som en juridisk forpliktende avtale under rammeavtalen Klima-konvensjonen på klimatoppmøtet i Paris 12. desember 2015. Gjennom Parisavtalen har Norge forpliktet seg til å redusere utslippene sine med minst 50 prosent i forhold til 1990-nivå innen 2030. Dette målet skal nås i samarbeid med EU. Det betyr at deler av utslippsreduksjonene vil kunne gjennomføres i andre europeiske land.